Når pappaer vil være i fred, bryr de seg ikke så nøye om hva man gjør. I dag er det slik. Dugnadsgjengen i Sædalen henter verktøykassen. Men hva skal de bygge? De skal bygge bane. En bane som skal løse alle velferdsproblemer fra Birkelundstoppen til Midttun. Hurra!
Pappaen i historien vår heter Ronny. Han jobber dugnad. Masse dugnad. Stort sett alene. Han liker det. «Mmmm,» sier han. Når noen spør. Det er ikke så ofte. Om de skal hjelpe til? Sage litt kanskje? «Mmmm», sier Ronny. «Men, pass deg for sagen.»
Det er ikke alle forunt å få bruke sagen. Den er farlig. Man kan skade seg på sagen. Undertegnede skadet seg en gang på en sag. Det var vondt. Etter det har jeg blitt satt til å bære. Jeg går bort til en haug med planker, og så bærer jeg noen av dem til et annet sted. Der legger jeg de ned. Og så tilbake igjen. Det er ro i slikt arbeid. Og arbeidet er viktig.
Ronny vil helst forskale i fred. Tenke og armere. Han ser litt sint ut, men han er bare konsentrert. Han er ikke farlig og nå trenger han hjelp. Helst ikke med sagen, men til å bære.
Landet er bygget på dugnad, men ikke av oss. Vi er dessertgenerasjoner og kaffe avec. Ja, og det som verre er. Vi gikk glipp av etterkrigstidens gjenoppbygging. Einar Gerhardsen. Klassekamp. Men, nå er vår tid kommet. Vår mulighet til å jobbe dugnad. Bidra til fellesskapet. Bygge noe!
Møt opp til dugnad i Sædalen førstkommende lørdag fra klokken 12. Men, pass deg for sagen.
tekst: Bjørn Liabø
